Shattered Glass

Shattered Glass er en film basert på en sann historie om Stephen Glass' vekst og fall i avisen The New Republican. Filmen er regissert av Billy Ray.

I 1998 var Stephen Glass en mann med en lys fremtid. Ved fylte 24 år skrev han artikler for Rolling Stone og Harpers, og jobbet som journalist for den politiske avisen The New Republican; et tidsskrift som var så populært at det ble valgt til «in-flight magazine» på Presidentens fly, Air Force One. Historien er retrospektiv, og vi følger Hayden Christensen som Glass. Han begynner filmen som prototypen på stå-på vilje og ambisjon, og er pliktoppfyllende og respektfull ovenfor redaktøren og eieren, Marty. Han er hyggelig, og vinner redaksjonens tillit ved konstant positive tilbakemeldinger og komplimenter. Regissøren får dette godt frem ved mange enkeltscener.

Mens Stephen blir mer kjent, blir artiklene hans viktigere for magasinet, og fasaden hans bagynner å slå sprekker. Når Michael Kelly, magasinets redaktør og Stephens venn, blir sagt opp, mister han sin mentor og en viktig støttespiller. Filmen viser den følgende maktkampen på en slik måte at man forstår en del om ustabiliteten i en moderne redaksjon. Den nye redaktøren, Chuck Lane (Peter Sarsgaard) har alltid smisket for Marty, og de er negativt innstilt til ham fra første sekund.

Når en journalist i nettavisen Forbes informerer Chuck om at noen fakta i Stephens artikkel om en hacker ikke stemmer helt, går redaktøren på offensiven. Filmen deler heltestatusen mellom Chuck og Stephen, og man vet aldri helt hvem som er den «snille» og hvem som er den «slemme».

Shattered Glass er et godt drama som portretterer god journalistikk på en god måte. Historien begynner med en stor haug med fakta, som blir gjennomgått og sortert etter graden av sannhet. Hovedtemaet i filmen er løgn, og vår jobb er å sile ut sannheten. Hayden Christensen spiller den sjarmerende løgneren, hvis yndlings-utsagn er «Are you mad at me?», noe som effektivt skjuler hans mer utspekulerte indre. De to hovedkarakterene i filmen blir konstant satt spørsmålstegn ved, og man finner ikke ut hvem som er den «snille» før helt i slutten av filmen. Om ikke annet får filmen deg til å tenke litt mer kritisk om det du leser i avisen.

5/6

Carl Hellstenius